Hadde alt vært planlagt for deg, til den minste detalj, ville du følt deg ulykkelig, sier “Far“. Far er en entitet, kanalisert ned av medium Kirsten Ree – og er kjernen til all kunnskap i universet. Bli med på medium-seminar på Den Gode Fe, på Heimdal.

 

Vi befinner oss på Den Gode Fe midt i Heimdal sentrum. Det er lørdag ettermiddag, og forberedelsene til Kirsten Rees månedlige klarsynt-seminar er i full gang. Stoler bæres opp fra underetasjen, kaffetrakteren jobber for fullt, og stadig nye deltakere ankommer med kakefat og forventninger. De fleste ser ut til å glede seg. «Det er heftige greier, men det er ikke skummelt», sier flere. De som har jobbet med forberedelsene også i går ettermiddag bemerker spenningene i luften. «Jeg klarte nesten ikke å være her inne i går, med alle energiene, det er så mye som rører seg i lufta. Ingen tvil om hva som skal skje her!».

 

Lokalet på Den Gode Fe. Foto: Torill Husby

Folk slår seg ned på stoler i hesteskoformasjon, vendt mot to stoler på midten av den ene kortveggen i rommet. Mellom de to stolene står en kanne med vann og et glass. Den ene stolen er reservert mediumet Kirsten Ree, og den andre er for medhjelperen som skal sitte ved siden av og blant annet passe på at hun får i seg vann i løpet av seansen. Kirsten har forklart at hun trenger mye vann, og at dette er vanlig når man opererer som medium. Rommet summer av småprat og latter. «Er det journalister her? Da må vi finne på noen sprell, så vi blir skrevet om!».

Kirsten står foran forsamlingen, og småpraten roer seg. Hun gir en kort introduksjon, forteller hva som skal skje, og ber alle huske å ta til seg det som føles riktig for akkurat dem, for det kommer til å komme en god del informasjon det kan være vanskelig å forstå. Så setter hun seg, lukker øynene, og mange av deltakerne gjør det samme. Seansen er i gang.

 

Kunne fornemme andres tanker

Kirsten oppdaget svært tidlig at hun hadde evner utenom det vanlige. I det aller første minnet om at hun kunne merke hva andre tenkte var hun bare to-tre år.

– Jeg satt på gulvet i stua hjemme og lekte med dukker. Moren min hadde besøk av en venninne. Jeg husker at det var så høyt opp til bordet de satt ved. De drakk kaffe og snakket om noen andre, som ikke var der. Jeg så fra den ene til den andre og tenkte: «Hvorfor sier de det der, det er jo ikke sant!».

– Jeg har også et annet minne, da var jeg sammen med faren min. Jeg kan ha vært 3 eller 4 år, og han husker også dette. Vi gikk og holdt hender. Han var så tankefull og litt dyster. Han jobber som elektriker og gikk å tenkte på at det ikke var noe batteri i arbeidslampa hans. Plutselig sa jeg «men pappa, du kan jo bare bytte batteri?». Han skvatt, for han hadde ikke sagt et ord. Som barn visste jeg ikke at ikke alle hadde det sånn.

Startet i de tidlige barndomsår

Kirsten Ree oppdaget at hun hadde evner som klarsynt allerede da hun var tre år.

Hun hadde en eldre søster, og fulgte ivrig med når søsteren gjorde lekser. Slik lærte hun seg å lese tidlig, og ble snart en lesehest, mye fordi hun var så nysgjerrig på sulten på kunnskap. Hun husker godt da hun kom over en artikkel i et ukeblad som handlet om en synsk dame.

– Jeg ble så ivrig, og viste den til moren min. «Se her, de skriver om sånt!». Det hun beskrev var jo akkurat som jeg hadde det. Men moren min avfeide det bare. Jeg visste jo ikke den gangen at hun også hadde de samme evnene, men var redd dem. Hun snakket ikke om dette før de siste årene før hun døde. Det ble jo mer åpenhet også, etter hvert, før i tiden fikk man beskjed om at dette var styggen selv, og ikke noe man skulle bruke eller snakke om.

Så skikkelser om natta

Det erfarne mediumet hadde mange utrolige opplevelser som barn, kanskje spesielt om natta. Hun våknet ofte og kunne se skikkelser eller dyr stå ved siden av senga. Foreldrene avskrev dette som drømmer.

Ble du redd?

– Nei, det var bare fint, men jeg fortalte ikke mer etter at jeg ble avvist eller avfeid. Sånn er det jo med barn. Man vet selv at det er noe, men man lar være å snakke om det, men jeg har alltid visst.

 

Det er alltid far

Kirstens spede skikkelse sitter sammensunket i stolen, og minuttene går. Plutselig rykker hun til og retter seg opp. Armene får liv og begynner å gestikulere. Trønderen snakker nå med østlandsdialekt.

 

«Nå er man tilbake, og dette er far. Alltid, alltid far i dette mediet.(…). Far, som dere vet er alt som kan snakkes om, alt som er, og alt som skal bli (…). Hvem er vi når vi sier «Far»? Vi er betegnelsen på at dette er selve skaperkilden (…). Hva kan dere kalle det? Er det en bestefar? Er det en bestemor? Er det en engel?

Ja, alt dette, og mer til! Dere har slike verger omkring dere i livet, det vet dere (…). Far har kommet til dere gjennom henne, med tale og kraft, slik at det skal hjelpe dere å forstå selve livet. Ikke alle detaljene, men livet selv er så lett å leve (…). Tale er lyd, men bakenfor dette får dere direkte til deg det dere trenger»

Hvem er far?

– Det lurer jeg også på. Egentlig vet jeg det – og allikevel vet jeg det ikke, ler Kirsten.

Den gode feDette er ikke en avdød sjel som kommuniserer via henne, forklarer hun. Kilden til kommunikasjon er for henne dyptgripende og bredspektret, slik hun ser det. Det er ikke begrenset til ett spesielt felt. I kommunikasjonen snakkes det om vitenskap, så vel som de dype, åndelige tema.

– Vi fikk for eksempel vite om tsunamien i Thailand omtrent to måneder før den skjedde, uten at landet ble nevnt. Det ble også sagt at “ingen vil bli varslet om dette, det blir ikke oppdaget før det skjer”. Jeg har hatt kontakt med denne kilden lenge, og den første gangen det skjedde var via automatskrift.

Automatskrift var inngangsporten

Hun lærte seg automatskrift for mange år siden, altså å la skrivearmen styres av krefter utenfra slik at hun kan ta imot skriftlige beskjeder fra den andre siden. Etter å ha praktisert dette en stund fikk hun klar beskjed.

 «Vi kan også komme til deg gjennom tale», stod det, men at hun måtte tenke nøye gjennom om hun syntes det var greit.

– De ville ikke at jeg skulle ta lett på det, så jeg måtte bruke en del tid til å tenke. Så formidlet de at det var tid for å svare, og jeg svarte ja. Da fikk jeg metoden via dem.

De rette frekvensene

Kirsten har to ting hun bruker å si til seg selv når hun setter seg og lukker øynene for å komme i trance-tilstand og i kontakt med “Far”. Det ene er for å roe ned tankene, slik at hun kan skyve sine egne tanker og problemer bort. Det andre er i tilfelle hun skulle bli engstelig for det som skjer.

Det første året Kirsten holdt på med dette kalte entiteten seg for Josef. Men etter en stund fikk hun beskjed om at han fra nå av ville kalle seg Far. Han sier at informasjonen er gitt fra «kilden». Den kommer fra en engel ved hennes høyre side – men at informasjonen må transformeres før det kan komme som tale via henne. Kirsten har tenkt en del på dette.

– Min teori er at dette går på forskjellige frekvenser. Jeg har også ofte lurt på hvordan dette ser ut fra den andre siden, for åndevesenene som er med. Men det får jeg jo svar på før eller siden, jeg skal jo dit en gang jeg også, om ikke i dag.

 

LES OGSÅ: – Jeg ønsket meg et mest mulig nøytralt utgangspunkt for healing, og slik oppdaget jeg singing bowls

 

Tre lysskikkelser

En bestemt opplevelse bruker Kirsten som forklaring på de sterke evnene hun har i dag.

– Det var ei natt jeg våknet, og det stod tre enorme lysskikkelser inne på rommet mitt. Jeg merker at de var maskuline, og veldig snille. Siden jeg var veldig trøtt, lukket jeg øynene mine. Jeg registrerte likevel at en av dem gikk ut av huset og bort til det ene hjørnet. Det var akkurat som at han slo et eller annet ned i bakken. «Hva i all verden gjør du det for?», spurte jeg. «Det er for jording», var svaret.

Kirsten forstår at opplevelsene hennes kanskje er vanskelig å forstå.

– Det er som om de snakker med lydløse ord, men allikevel er det så tydelig hva de sier. Skikkelsen sa: «Nå skal vi gjøre noe for deg». Jeg kunne kjenne en finger i nakken, i korsryggen, og bak på begge hælene, mens jeg fremdeles lå i senga. Så fikk jeg tre støt, og det var så vondt at jeg lå som en bue i senga. Etter det tredje fikk jeg dyttet det hele unna, men jeg hørte at de sa «vi rakk det». Så var de borte.

Veldig varme hender

Det første Kirsten kjenner, når hun skal kanalisere, er at hun åpner seg oppover. At hun går opp et sted, forklarer hun.

– Og så kommer det en varme inn i meg. Det er også som at jeg går ut på den høyre siden, selv om jeg også er oppe, det er vanskelig å forklare. Så følger ulike stadier. Kroppen synker ned igjen, jeg er tilstede i kroppen og får høy puls, som så roer seg, og pusten blir dyp og rolig. Deretter kjenner jeg at energien kommer inn i nakken og nedover ryggraden. Den høyere frekvensen. Det fordeler seg i kroppen, fra høyre til venstre side av kropp og hjerne. Øynene mine begynner å rulle, og kroppen rykker til, og så kommer talen.

Underveis kjenner mediumet på forskjellige ting. Hun får blant annet opp bilder av det som blir snakket om.

– Av og til blir det så varmt at hvis jeg har hendene på lårene eller knærne at jeg er redd jeg skal få svimerker. Jeg opplever også forskjellige håndbevegelser, de er jeg ganske oppmerksom på når jeg sitter der.

 

Endringer er på vei

Tilbake til seansen, hvor «Far» fortsetter å snakke.

«Dere må ha et perspektiv på en tilsynelatende evighet, uendelighet. Ellers ville det vært ulidelig for dere å bo inne i en fysikk. Det er ille nok å være fanget i denne kroppen, begrenset i dette fysiske legemet, når jeg selv vet at jeg kan fly. Jeg kan strekke meg fra den ene galaksen til den andre, og ha oversikt over alt. Men mitt legeme hindrer meg fra det (…). Men det er meget kort fra der du er og denne ytterkanten av det komplekse universet. Det er en dagsreise. Med buss!»

Spredt latter i forsamlingen. Far har åpenbart humoristisk sans.

«(…) Far har gjort det slik at dere kan bruke denne hjernehalvdelen, den høyre, til denne tenkingen, det mer praktiske, som dere også selvsagt må i blant (…). Det dere kan få lov til nå, om dere godtar denne deltakelsen, enda flere kjærtegn, man roterer dette for dere, slik at dere får en mer harmonisk kontakt, slik at dere gjenkjenner hvorledes verden ser ut bakenfor horisonten, bortenfor solsystemet, for det kan dere også, med hjernen.

Dere kan ikke kun delta i det spirituelle, og tro at det er nok. Du er her for en hensikt. Du skal aktivisere de fysiologiske komposisjonene til å vibrere i en slik hastighet at fysiologien gir seg hen til sjelen (…). Dette skjer litt etter litt, etter hvert som du stoler på at sjelen din er evig (…). Storheten deres kommer fra dere selv»

Far bærer også bud om håp for den yngre generasjon.

«Når dere har kommet til et metningspunkt i det dere har forsket i, for eksempel nåtidens religiøsitet, politikk, økonomi. Når dere har kommet til dette metningspunktet, så er det tid for endringer. Og dere er i et metningspunkt angående disse tema nå. Så det endres, bare vent og se. Det er dyktige, unge mennesker.

Man nevner det igjen, unge mennesker som er så ivrige etter å løse opp det dere kaller fanatismen. De tyngre, liturgiske regelverk, og de økonomiske pengebinger. De vil løse det opp»

Energi gjennom ryggen

Kirsten vet ikke om det direkte er en oppgave hun har fått, bare at det er dette hun nå gjør og driver med.

– Opplæringen har jeg fått fra de som har kommet fra den andre siden. Helt siden jeg var barn og våknet av at jeg hadde så vondt i ryggen.

Hun har i ettertid skjønt at dette var tilførsel av energi, som hun trenger. Det er sterke krefter vi har med å gjøre, påpeker hun. Det er ikke hverdagskost. Hun får også hjelp av sin oldemor, som hun forøvrig aldri har møtt i virkeligheten.

– Det kan være utfordrende å håndtere kunnskapen som kommer. Det er så mye som jeg med mitt lille hode aldri kunne ha funnet frem til. Kunnskapen blir gitt til meg, og jeg vet ikke hvorfor. Det er en grunn til at det har tatt såpass lang tid å komme dit jeg er nå. De har forklart meg at det må gå sakte, fordi «hennes forstand må også være med på det». Jeg ser at det er nødvendig med balanse, jeg må også ha fokus på hverdagslivet, her og nå, ikke miste kontakt med virkeligheten.

Har selv opplevd tøffe utfordringer

Kirsten har selv hatt store utfordringer i dagliglivet, men er usikker på om hun har hatt disse erfaringene for å bli sterkere og mer «jordet». Blant annet ble sønnen hennes var utsatt for en ulykke hvor halve kroppen ble knust, og det var et mirakel at han overlevde. Seks kirurger arbeidet med ham i mange timer, og klarte å holde ham i live. Han lever nå et fullverdig liv, har en datter på fire år, og har sakte, men sikkert, fått tilbake både språk og hukommelse.

– Jeg har jo vokst på å håndtere det. Alle får sitt på en eller annen måte. Men det er en forklaring for meg selv iallfall, det som kommer via meg fra universet er så ekstremt sterkt og intenst. Jeg kan ikke bare leve der, jeg må ha det praktiske her også, for å beholde en sunn fornuft oppe i det hele. Et hverdagsliv å forholde meg til.

Er du religiøs?

– Nei, det vil jeg ikke kalle meg.

Men du snakker jo om Gud?

– Ja, men jeg vil allikevel ikke kalle meg religiøs. Da jeg var konfirmant lærte jeg jo om kristendommen, men jeg fant fort ut at det var mye jeg ikke trodde på. Det er så mange plikter og krav i den.

– Jeg tror på en kilde. Man kan kalle det Gud eller hva som helst, det er bare et ord. Det jeg tror er at alt har en kjerne, en kilde, også skapelsen. Kjernen har energi rundt seg, og den energien er oss. Mine tanker om religion er at jeg tar det beste fra alle.

Mange måter å utøve religion på blir veldig undertrykkende, mener Kirsten. Gjennomgangstonen er kjærlighet og nestekjærlighet.

– Men hvordan mennesker utøver den, de kulturelle faktorer, er undertrykkende. Derfor holder jeg det på avstand. Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv, og ta det beste fra det som passer meg. Så får andre gjøre det som passer dem. Jeg er nysgjerrig og opptatt av å lære om religiøsitet og mennesker, hvorfor de er som de er. Jeg vil lære alt.

 

Har vi frie valg?

Spørsmålsrunden er i gang på seminaret. Her er det mulighet for å spørre om alt man lurer på, ingenting er for lite, og ingenting er for stort. Et spørsmål handler om at dersom det allerede er en plan for alt, hvordan kan man da ha frie valg?

«Du har frie valg, fra fødsel til retur hjem. Tilfeldighetene er det Far forteller dere er den egentlige orden. Valget ditt er om du skal reagere på tilfeldighetene, eller fortsette der du har bestemt deg, som kan være en mye tyngre oppgave.»

Kirsten fortsetter.

– Det er å gripe det som er i øyeblikket, eller det som blir gitt deg i en situasjon. Det såkalte tilfeldige, som er det som gir deg inspirasjon. Andre ganger har dere en plan, men så har Far forsøkt å fortelle deg: dette gir deg ikke meget glede. Og kommer med en såkalt tilfeldighet i din vei. Den kan imidlertid være vanskelig å få øye på, om du har for  mye fokus langt frem i tid. Der er valget.

Orden i tilfeldighetene

Mediumet forklarer at du kan gå forbi denne ultimate orden, som er de såkalte tilfeldighetene, og lage din egen rytme. Eller du kan velge å se, eller reagere på det som kommer deg i møte. Det som oppleves som uventet. Det uventede kommer det deg i møte.

Kirsten kanaliserer ned at det tross alt er en form for orden tilstede, men at mennesket har frihet til å gjøre det de ønsker innimellom tilfeldighetspunktene. Hun påpeker at hadde alt vært planlagt ned til den minste detalj for deg, ville du følt deg ulykkelig, fra begynnelse til såkalt slutt her på jorden. Denne friheten mennesket har, er til å være oss selv innimellom de obligatoriske punktene. De valgfrie punktene vi møter på vår vei gjennom livet.

Kirsten forklarer oss hvordan hun opplever denne delen av seansen:

– Jeg merker det på kroppen når tilhørerne får lov til å stille spørsmål. Kroppen er ikke lenger i så dyp trance, det blir lettere. Jeg har ingen annen måte å forklare det på. Det er mye humor når spørsmål fra tilhørerne besvares, det har jeg lagt merke til. Det ble forklart til meg via automatskrift for noen år siden, de skrev «vi er alltid i godt humør, vi ler og ler, er alltid glade, og vi ler med dere, ikke av dere». Så det er sånn en humor og glede i alt.

Evige sannheter

Dag to av seminaret.

Stemningen er noe lettere enn i går. Mange har med mat og kake denne dagen også. Vi får forklart at dette er fordi mediumet Kirsten ikke klarer å spise noe særlig på forhånd. Hun trenger derfor rask energi i etterkant av kanaliseringen. Derfor er det mange kaker å velge i disse dagene, og det er jo alltid godt med noe søtt på en søndag, for alle.

«Det er viktig å ta vare på jorda vår, for det er den eneste planeten med sjokolade», bemerker en av deltakerne, og hele forsamlingen bryter ut i enighet og latter.

I dag er Kirsten «seg selv», og snakker sitt vanlige trøndermål. Hun går rundt og gir hver enkelt oppmuntrende ord og generelle råd, hver og en får den oppmerksomheten de trenger. Etterpå åpnes det for spørsmål om alt fra hvilken frokost man bør spise til hvordan man best skal takle sorgen over nære slektningers sykdom og andre familieproblemer. Mange ønsker healing for kroppslige plager.

 

LES OGSÅ: – Hun ga meg verdens herligste smil, og jeg spurte om hun ville ha en sang

Nyvåken tilstand

Kirsten forteller at hun sjelden forbereder seg til seminarene. Det bare skjer.

– Jeg merker det kvelden i forveien. Det er en dato som er bestemt for kanalisering, og jeg blir fjern og innovervendt. Klarer ikke tenke konstruktivt på noe. Jeg pleier å si at jeg ikke er brukanes til noe annet enn kanalisering de dagene der. Det er sterkt, for etter at jeg er ferdig med talen, så tar det fem timer før jeg kjenner at jeg har «landet».

Hun forklarer at timene før en kanalisering er som en tilstand som best kan beskrives som det stadiet man er i rett etter at man har våknet. Man føler seg ikke helt klar. Men Kirsten setter ikke spørsmålstegn ved tilstanden, for hun er blitt vant med det nå.

– Og jeg blir godt tatt vare på. Det er ingen frykt i det. Alt stemmer for meg. Jeg føler at det er riktig. Et eksempel på dette er at man ikke skal dykke for mye i fortiden, prøve å leve mest mulig i øyeblikket.

Fremtiden

Når det gjelder fremtiden mener Kirsten at vi først og fremst bør ta tak i det som er i livene våre akkurat nå.

– Vi må selvfølgelig legge planer. Vi har våre liv og leve, avtaler og rutiner. Ha dem klart for deg, og ikke lev i det du skal gjøre om flere dager. Den dagen har ikke kommet ennå. Ha oversikt, blir jeg fortalt, men trekk deg tilbake til det du holder på med akkurat nå.

Hun forteller at hun ser mange av de såkalte sannhetene. Hvis noe er sant i dag, så var det sant også for tusen år siden – og det vil være sant om tusen år. Da tenker hun ikke på systemene vi har her. De forandrer seg, påpeker hun. Hun tenker på det menneskelige. Hvordan vi trenger å ha det godt med oss selv, og leve i fred med hverandre.

Hva slags tilbakemeldinger pleier du å få?

– Mange sier at de har fått god hjelp. De ville ikke vært noe annet sted enn akkurat der.  Materialet her er uansett ikke mitt, så det handler ikke om meg personlig.

Jeg kaller det evige sannheter, og er selv bare en formidler. Jeg sier «ta til deg det du føler er riktig selv», for det vil alltid være noe man ikke er «på nett» med.

– Vi er på forskjellige stadier i livet, og har forskjellige interesser. Dette er ikke min eiendom, jeg formidler det, men jeg vil ikke karakterisere det som bra eller dårlig. Det må tilhørerne finne ut av selv.

Da vi forlater forsamlingen har de fremdeles planer om å fortsette i flere timer. Tiden flyr når man har det gøy, og det er tydelig at deltakerne opplever seminaret positivt. Det er uten tvil en raus og åpen forsamling, høyt under taket, og alle blir godtatt som den de er, får bekreftelse på at her er det lov å være seg selv. Trolig tar de med seg en følelse av anerkjennelse og håp for fremtiden når de forlater dette rommet. De har fått noen svar.

 

Og det er jo kanskje det viktigste.

 

Først publisert i 2016

© 2017 Helseverden.no. Alle rettigheter reservert. Design av Call2Action

Logg inn

eller    

Forgot your details?

Create Account