Eva Steinkjer har arbeidet i barneskolen i nesten 20 år, i tillegg til å kombinere kunstneriske uttrykk i læring og personlig utvikling. Hun brenner for å kombinere kunstfag med terapi. Nå jobber hun som psykodramaterapeut og er forfatter av boka «De glemte sørgende». En bok som tar for seg barn som opplever selvmord i nær familie.

 

«Når det som rørte ved deg ga tone. Når din egen puls ga rytme til handling. Når du var ett med det som sitret i deg da du var tro»

 

Dette sitatet, fra diktet «Tro» av André Bjerke, setter tonen i Steinkjers bok om barn som etterlatte etter selvmord. Boka er et egenfinansiert prosjekt, skapt av Eva selv og fotograf Stine Tragethon, som begge opplevde selvmord i nær familie, og er basert på deres egne historier, samt møter med andre i samme båt.

Hvorfor laget dere denne boka?

 – Grunnen til at jeg skrev den, det er egentlig en veldig lang historie. I praksisen min som psykodramaterapeut har jeg satt opp etterlatte etter selvmord som en målgruppe. Men hvordan når man denne gruppa?  Det finnes en forening som heter Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE). Eline Medbø, en tekstilkunstner, fikk midler fra foreningen til å lage et tekstilprosjekt. Hun laget et «minneteppe», hvor etterlatte fikk mulighet til å lage en egen lapp, som hun monterte sammen. Det har nå blitt 11 eller 12 svære tepper. Siden jeg er med i LEVE Sør-Trøndelag selv fikk vi stilt ut teppene på folkebiblioteket her i Trondheim. Dette var på en måte inngangsporten min.

 Eva fikk høre om Eline Medbø på et psykodramaseminar. Etter hvert fikk de kontakt per e-post.

– Hun sa: «men du må jo gjøre noe eget, du har jo fokus på barn». Jeg var usikker, men bestemte meg etter hvert for at dette var noe jeg ønsket å gjøre. Jeg gikk til LEVE og sa jeg ønsket å sette i gang med opplegg med barn og familier. Jeg fikk etter hvert gehør og ordnet et opplegg for voksne først, som vi fikk gjennomført. En malegruppe. Der møtte hun mennesker som hadde opplevelser med selvmord i familien for 10-20 år siden, men som aldri hadde snakket om det.

Sterkt.

– Ja, det ble veldig mange sterke øyeblikk den helga, og dette sa meg noe om hvor tøft det egentlig er når man ikke snakker om det. Det er det jeg har skjønt. Det er ikke bare-bare å lage en gruppe for barn. Men man må snakke om det. Hvis man ikke gjør det, den tausheten er veldig skummel for et barn.

 

Hun opplever at de fleste kjenner noen som har erfaring med selvmord på en eller annen måte. Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge, og tallet har vært relativt stabilt de siste 10 årene. I disse tallene finnes også mange skjebner i form av etterlatte barn.

 

Gruppeterapi kan hjelpe 

Tenker du at det er forskjell på barn som har opplevd akkurat dette og barn som opplever sorg på andre måter?

– Det jeg vet er at det som er forskjellig er hvordan du blir møtt. Dette forandrer seg med tiden. Jeg vet ikke hvor mye som snakkes i dag. Man kan få inntrykk av at det er stor åpenhet, siden temaet har vært mye omtalt i media. Boka åpner for fortellingene til folk, for fortellingen er ofte gammel. Folk bærer den jo med seg. Det er et veldig innkapslet tema. Det jeg tror, og her kan jeg snakke ut fra meg selv, og en deling av ei annen, vi har begge opplevd at vi har fortalt og at lytteren har «forsvunnet», altså du merker det. Og det der gjør du bare én gang. Du opplever ikke det flere ganger, Det er vanskelig nok å si noe.

 

Det finnes en god del internasjonale studier på barn som etterlatte etter selvmord av en i nær familie, og lignende forskning etterlyses i Norge. Funn tyder på at disse barna har større sjanse for å utvikle angst og depressive symptomer, også i forhold til barn som opplever at en av foreldrene dør av kreft. I tillegg kan det virke som om selvmord er «arvelig», at etterlatte barn også har større sjanse for å begå selvmord selv. Gruppeterapi kan imidlertid være et effektivt redskap for å redusere denne risikoen. Eva tror det å snakke med en voksen som ikke er berørt kan være nyttig for barna.

– En person sa til meg: «jeg har så lyst til å snakke med noen som ikke får tårer i øynene når jeg forteller». Så man kan trenge noen som ikke er så nær. Barn tenker jo at de sårer når de gir noen tårer i øynene. Små barns reaksjoner på voksnes tårer kan være at det er kjempeskummelt. Det er også forskjell på selvinnsikten til de voksne. Og det er ikke lett å kontrollere reaksjonene sine heller, selv for voksne.

Må være voksen i det

Hvis du skulle hatt en barnegruppe med dette spesifikke fokuset, hvilke teknikker ville du brukt?

– Det første jeg vil gjøre er å jobbe meg så sterk at jeg klarer å starte med å si «jeg har samme erfaring som dere»

Hun tar en pause.

– Men da må jeg øve meg. Jeg må være voksen i det. Men det må være en gruppe jeg vet jeg skal møte flere ganger. Hvis jeg skal møte dem bare en gang starter jeg ikke med det. Da samles vi, blir kjent med hverandre. Bruke en vi-form, skape likeverd. Jeg tror det er viktig at jeg bruker ordet selvmord. Det er mange måter å si det på, men selvmord er selvmord.

– Det å si ordet død er heller ikke så lett. Det vi har snakket om på den workshopen vi skal ha i Oslo er at vi skal ha fokus på den felles erfaringen. Du er ikke alene. Det er viktig å få satt ord på det, men det er noe med å gå veien. Først er det viktig at man lærer navn. Det bygger tillit. Da blir man en person. Det er en enkel teknikk. Så spørre hvorfor er vi her i dag. Bare være sammen, vi som har den erfaringen. Vi er ikke så mange, men det er mange flere enn vi tror.

Hun tror selv at det å involvere de voksne som er nærmest barna, og lære dem å håndtere situasjonen på en god måte, er svært viktig.

– Det å snakke om det som voksen, at voksne skal tørre, det er mitt viktigste bidrag. 

Skam og skyld

Eva Steinkjer har selv opplevd selvmord i nær familie. Da hun var fire år mistet hun sin far. Dette har i stor grad preget livet hennes. Derfor er hun opptatt av å erkjenne de følelsene som oppstår når man mister noen på denne måten.

– Enten det var en ulykke eller selvmord er skammen er sentral. Men hva er det man skammer seg over? Forskning viser jo at bittesmå barn oppfatter følelser. Men for dem er det ikke skamfølelse, det er en «lei seg»-følelse. Det skjer noe fysisk i kroppen. De oppfatter mors tristhet, imøtekommenhet og glede. Men de har ikke språket. Hvis man som voksen ikke er klar over hvordan man oppfører seg, og mange voksne er ikke det, så vil man påvirke barna. Jo mindre barna er, jo mer vil de tro at det handler om seg selv.

Så de som er rundt påvirker barnet mer enn selve hendelsen?

– Ja, faktisk. Det som er rundt, ja. Hendelsen i seg selv kommer veldig an på hvem det var for barnet. Men det er dette med annerledeshet. Dette med å vokse opp med en annerledeshet kan i seg selv bidra til stor skamfølelse. Den skamfølelsen er vond. Og som barn vet man ikke hva det er. Og skam og selvmord og skyld er noe alle sier til meg henger sammen. Det er en almen oppfatning. Noe er myter og noe er sant.

Vanskelig økonomisk

Så langt er planene å starte et slags fritidstilbud for barn i Trondheim, kalt Perrongen Kulturverksted. Dette er tenkt som en arena hvor de kan uttrykke seg. I tillegg planlegges det et dagsprosjekt i Oslo, for barn og voksne som etterlatte. Dette skal finne sted 19. september, men er ressurskrevende. Finansiering av prosjekter som dette er ikke enkelt, noe som satt noen kjepper i hjulene for Steinkjers arbeid, selv om hun er svært engasjert og motivert for å lage både terapigrupper og flere bøker.

– Jeg har søkt om skrivepermisjon, men må jobbe mer med prosjektene på forhånd for å få forfatterstipend eller lignende støtte. Dette er jeg i full gang med, og jeg har store ambisjoner på flere områder, det er bare det at ting tar litt tid.

Så nå ser du etter samarbeidspartnere?

– Ja, jeg har jo startet det som grasrotarbeid, og har brukt for eksempel crowdfunding, hvis du har hørt om det. Vi hadde en kampanje hvor vi forhåndssolgte boka for å få penger til trykking. Vi solgte over 300 bøker før boka kom ut. 

Da er det et behov der.

– Veldig. Se på dette, for eksempel.

Hun peker på forsiden av boka.

– Jeg vet ikke hva du ser, men jeg ser en voksens blikk i en barnekropp.

 

 

Les også:

Kosthold er viktig for barn og voksne med ADHD

Våre venner og helbredere

 

Kilder:

http://www.fhi.no/tema/selvmord/fakta-om-selvmord

John R. Jordan & Janette McMenamy: Interventions for Suicide Survivors: a Review of the Literature (2011)

DE GLEMTE SØRGENDE av Eva Steinkjer og Stine Tragethon (kan kjøpes her)

Tilstedeværelse for andre

© 2017 Helseverden.no. Alle rettigheter reservert. Design av Call2Action

Logg inn

eller    

Forgot your details?

Create Account